Eg må visst sjå langt etter røyrleggaren dessverre.. Han hadde gløymt å gi oss beskjed om at han ikkje kunne komme i dag, og hadde heller ikkje tenkt på det at vi ikkje har varmt vatn. Så vi må vente enda ein dag før det bli fiksa.
Å, hvilken velvære. Hvilken usigelig velvære det er å føle seg trygg med ett annet menneske. Å ikke måtte veie verken ord eller tanker, men bare tømme dem ut, som de er, både klinten og hveten. I trygg forvissning om at en trofast hånd vil sikte dem og beholde det som er verd å ta vare på. Og med en pust av vennlighet, blåse resten bort.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar